brasil fotballkamp notat

02 Jul, 2026

Det er torsdag og klokka er 13:37 her i Brasil når jeg begynner å skrive dette. Sånn rent teknisk skal jeg egentlig være på jobb nå men siden jeg jobber alene i et arkiv og uansett kommer til å bli ferdig med siste rest av oppgavene mine innen arbeidsdagen er over unner jeg meg friheten til å ta en skrivepause - finnes det tross alt noe mer brasiliansk enn å sluntre litt på jobb for VM?

Jeg bør kanskje starte litt med hvem jeg er og hvorfor jeg er i Brasil. Jeg heter Runar Chang Nordgård, er 21 år, og studerer til daglig musikkvitenskap ved NTNU. For 2026 har jeg fått permisjon for å dra på arbeidsutveksling for JM Norge her i Tatuí hvor jeg jobber som en snedig blanding av musiker, underviser, arkivar, og med diverse sosiale prosjekter - egentlig litt typisk for alle som jobber i kulturbransjen.

Når flyet mitt landet i São Paulo ved slutten av februar visste jeg at dette kom til å bli et år med mye fart. Her i Brasil er det særlig to store begivenheter i år: Fotball-VM og presidentvalget, to ting som er knyttet mye tettere sammen enn hva man først skulle ha trodd. Men før vi kommer dit må vi skrive litt om VM.

Som en som er født etter 1998 er det ærlig talt litt vanskelig å sammenligne VM-stemninga her i Brasil med den i Norge (...)

Den mye omtalte og kontroversielle gule t-skjorta er tilbake i gatene igjen, og selv om det fortsatt er mange som heller ønsker å gå med den blåe for å ikke bli mistenkt som "Bolsominion"¹ er den mye mindre politisert akkurat nå enn hva den er til vanlig. Til og med på musikalteater-studiet hvor jeg jobber som musiker ser vi både studenter og undervisere møte opp med skjorta, og da spesielt på kampdagene.

Fotballen har prioritet over alt, enten det er klesvalg, politiske skillelinjer, eller jobb. Når Brasil spiller, er byen så og si stengt ned. Det eneste du finner av åpne arbeidsplasser er apotek og andre lovpålagte tjenester, og utestedene, naturligvis. Som student har jeg vært borti mange stappfulle barer og lange køer for en øl, særlig i fadderuka, men det er virkelig ikke til å sammenligne med her. Jeg pleier som oftest å ta turen til Botiquim do Choco, eller "Chocos tavern", som er den mest populære baren blant musikkstudentene her i byen. Det er hit man gjerne drar først hvis man trenger en spillejobb eller ønsker å ta seg en iskald øl - og med iskald mener jeg rett ut fra fryseren og fortsatt med rim på flaska.

Brasil - Japan kampen fikk jeg dessverre ikke sett i baren. Dette var nemlig før jeg skjønte at VM har øverste prioritet over alt. Jeg valgte heller å se den på TVn hjemme i stua mens jeg forberedet meg til generalprøve i musikalteateret. Denne skulle starte klokka 14:00, men siden kampen begynte samtidig ble den utsatt til 16. (Strengt tatt hadde jeg egentlig ikke trengt å se kampen live heller, for du kan høre det fra samtlige naboer hvis Brasil bommer. Målene kan du høre fra hele byen.)

Med en gang kampen nådde 85. minutt begynte jeg å pakke. Jeg fikk akkurat med meg det siste målet på telefonen før jeg gikk ut døra. Beskjeden vi hadde fått var enkel: når kampen er over begynner øvinga. Jeg ankommer teateret 5 minutter etter klokka har slått 4 og gjentar for meg selv hvordan man sier "unnskyld for at jeg er sein" på portugisisk før jeg trekker i hoveddøra til teateret og - innser at den fortsatt er låst?

Jeg åpner WhatsApp-gruppa. Ingenting. I gata derimot forstår jeg fort hvorfor. Usle 5 minutter etter kampen er slutt kommer det bil etter bil, motorsykkel etter motorsykkel, alle rigget med Brasil-flagg nedover gata med bilhornene på full tut. Jeg sender en melding til en kjenning og forteller at døra er låst bare for å få svaret "Ja? Hva forventet du? Dra til Choco i stedet, vi vant for faen!". Øvinga vår begynte ikke før vi absolutt måtte for å få til å gjennomføre teateroppsettinga, en og en halv time senere.

Neste dag kommer det som for meg oppleves som den viktigste kampen i VM, altså Norge mot Elfenbenkysten. Vinner Norge nå, kommer en opplevelse jeg aldri kunne forestilt med.

pausetid, embla for å sjå kampen der

Notat

VM tar over for alt. Barna jeg jobber med har stoppet å spørre om norsk kultur, men spør heller om Haaland og Ødegård og om jeg har kjøpt "VM-albumet" - en brasiliansk bok fra FIFA med tabeller og klistremerke-pakker for å fylle ut etterhvert som VM går. Taxisjåførene spør ikke lenger om hvor jeg er fra eller om dette er rett hjemmeadresse, men heller om jeg så kampen i går (en enkel måte å holde praten gående på er å snakke om hvor glad man er for at Neymar bare sitter på benken eller at man skal be om unnskyldning for alt vondt man har sagt om Casemiro etter Japan-kampen). Uber-appen har byttet fra rating på 1-5 stjerner til 1-6 i håp om at Brasil tar den sjette stjerna. Og de som vet at jeg er nordmann åpner ikke lengre samtalen med "Halla, alt godt?" men heller "Du, angående søndag. Vi trenger å ta oss en liten prat"

Innledningsvis nevnte jeg at det er to store begivenheter i Brasil i år. Selv om det for oss nordmenn føles fjernt ut at hvorvidt Nusa skårer henger sammen med Stortingsvalget, er det slik det funker i Brasil.

Vinner Brasil VM, øker sjansene for at Lula blir gjenvalgt som president. Taper Brasil, øker sjansene for at Flavio Bolsonaro, den beryktede Jair Bolsonaros sønn, vinner. Vennen min (navn) forklarer det slik:

Som trønder er det fint å ha Norge å heie på når det går slik det går med Rosenborg for tida

Brasil-Japan

Aldri gå med norgeskjorta - hvis nånn spør e æ fra kina

foTNOTER

#ermm